Nothing succeeds like success (eller en vanlig dag på jobben)

Disse dagene bor vi på Amber Hotel i Mutare. Mutare er den 4. største byen i Zimbabwe med 210-220 000 innbyggere. Byen ligger like ved grensa til Mosambik. Etter frokost var det avreise klokken 8. I dag er det direktøren for Chabadza, Musafare Mususa som kjører. Programkoordinatoren Gelly Miti er også med, dermed blir vi fire i bilen.  I dag skal se på to nye skoleprosjekter som enda ikke er godkjent. Lokal-samfunnene holder fremdeles på med å lage søknadene for å bli registrert som Partnership in Development prosjekter. Mususa og Gelly sier at de kommer til å få godkjenning. Anbefalingen fra Chabadzakontoret går deretter til Chabadzastyret og videre til biskopen. 
 
I dag blir det mye bilkjøring, det er over tre timer en vei til barneskolen i Ngundu. Det er en fin og klar morgen, vi er opplagte og første oppgave er å fylle diesel på bilen som er tom. Første stedet vi stanser i sentrum har ikke diesel til Toyota Hiluxen, men utenfor sentrum er vi heldige. Vi fyller diesel, vasker den sprukne frontruta og kjører i vei. Landskapet er grønt fordi det har vært masse regn dette året. 

Det har regnet mer enn normalt i Zimbabwe dette året, det ert grønt overalt!. Maisåker. Foto: Anne

Små klynger med runde hus kjører vi forbi hele tiden. Foto: Øyvind

Hva skal vi prate om som vi ikke allerede har pratet om? Vi prater om den nye bilen som Chabadza skal kjøpe, om været, om de lovende rekordavlingene for mais dette året,  om mat, om prosjektene, om kirken – egentlig om alt mulig. Mususa har kjøpt seg et kamera til bilen som er montert i frontruta. Vi lurer alltid på når han skal spille det av og når han skal slette innholdet. Både Mususa og Gelly har godt humør og tiden går.

Nydelig landskap med hytter og maisåker. Foto: Anne

Balancing rocks - balansesteiner. Hele landet er fullt av dem!

Maisåkrene ligger helt inntil landeveien

Denne gangen var det mange flere solsikkeåkre. Frøene presses til matolje.

Så svinger vi av fra hovedveien. Det betyr ofte «Africa Roads», men ikke enda. I stedet får vi en ny   asfaltvei, selv om den har masse hull. Ikke så behagelig det heller, men etter hvert blir det bedre kvalitet. Det er masse kveg og noen geiter i veikanten. Vi er ute på landsbygda igjen, det er der prosjektene våre ligger. Vi arbeider blant de fattigste, bondebefolkningen som dyrker jorda si og som bor i landsbyer uten de mest elementære livsnødvendighetene som rent vann, latriner, skoler, klinikker, bruer…
Til slutt kommer alltid Afrikaveiene, de hullete, steinete, bratte og krappe veiene som hiver oss rundt i bilen og gnager på ryggene og rumpene våre. Med 4 i bilen går det bra, med 5 eller flere er det utfordrende.
Noen veier er så gjørmete at vi lurer på om det i det hele tatt går an å kjøre, andre er tørre elveleier der vannet har laget halvmeterdype renner på kryss og tvers. I dag er det ikke fullt så ille selv om bilen får bank. Jeg er like imponert hver gang hvordan folkene våre klarer å finne fram. Det er veier på kryss og tvers: For meg ser landskapet helt likt ut og det er selvfølgelig ingen skilt.

Skilt til Ngundu Barneskole

Så er vi her, i Ngundu, det har gått tre og en halv time. Barna er på skolen, det er 117 barn i 7 trinn fordelt på 3 klasserom. 2 lærere møter oss. Det er to bygg ved siden av hverandre, det første er bygget opp til gavlhøyde og er et nybygg. Det andre bygget har vært i bruk lenge og er nå underkjent som godkjent skolebygg av de lokale skolemyndighetene, selv om landsbyene har lagt på nytt zinktak. Det er bra å se at det finnes regionale myndigheter som følger med. Klasseværelsene er for små for så mange barn og de mangler nok lys og ventilasjon. Her må det chabadza (dugnad) til! Vi legger merke til at det ene klasserommet med 1. og 2. klasse er fullt mens allerede neste med 3. og. 4 trinn bare var halvfullt. Det er fordi foreldrene sender barna til en annen skole fordi skolen og læringsmiljøet er for dårlig.

Ny bygning. Foto: Anne

Den nye bygningen ligger inntil den gamle skolebygningen.. Foto: Øyvind

Med med et oppgradert skolebygg og et helt nytt bygg er lærerne sikre på at mange av de større elevene vil komme tilbake igjen. På området ellers er det et greit latrineanlegg (jeg brukte det selv) og et tomt hus som også tidligere har vært brukt til skole. Det skal nå bli til lærerboliger. Litt bortenfor ligger et lite bygg som fungerer som førskole. Vi er også her og hilser på. De små ser på oss med store øyne og fremfører i kor: «How are you, welcome to our school».

Det blir trangt med 4 elever pr pult! Foto: Anne

Elevene og tavla på upusset jordblokkvegg. Taket er nytt, men er ikke ordentlig montert.
Det er jordgulv, for lite lys og dårlig ventilasjon.

Denne gamle bygningen skal bli til lærerboliger

I dette skuret holder førskolebarna til

De sitter på gulvet, ingen møbler her

Vi går omkring, besøker klassene, snakker med lærere og andre og tar bilder. Det er varmt og vi blir svette. Etter en snau time er det inn i bilen igjen for å kjøre videre til hovedskolen som ligger 25 – 30 minutter unna. Den heter Chatindo Primary School og har en helt annen standard. Skolen ble etablert allerede på 1930 tallet. Skolen har 430 elever og har flere blokker som ligger rundt en oppstillingsplass eller amfi. Midt imot amfiet er en skulptur med følgende innskrift: «Nothing succeeds like success». Det er jo en dyp sannhet! Skolen heter Chatindo Primary School. Her skal den ene skolebygningen oppgraderes med nytt tak, vinduer, murpuss, maling osv. Vi besøker rektors kontor og får den håndskrevne søknaden i hånda.

Hovedskolen noen km unna heter Chatindo Barneskole

Her skal denne bygningen renoveres

Amfiet sett bakfra

Lærerne samlet barna for å hilse på gjestene

Lærerne samler deretter alle barna ved amfiet for at de skal hilse på oss. Jeg hilser dem ved å fortelle litt om Norge og oppmuntrer dem til å være flittige på skolen og høre på lærerne. Så blir det foto session – fotoøkt – afrikanere er helt sprø etter å ta bilder.

Gelly i "Norge-kjolen" sin

I bilen merker vi at vi er blitt sultne og tørste. Vi har alltid med oss vannflasker og gjerne cola og annen søt drikke for å variere, også kjeks, pringles o.l. Vi kjører en stund til det vesle tettstedet Murambinda og leiter oss fram til Dreamland, der kjøper vi chips til 1 $ og Chawarma til 2$ og Cola spar letta med grusom syntetisk smak.  Håper at det ikke var noe skummelt med maten, den så grei ut selv om smaken ikke var helt hundre. Så er det resten av hjemveien. På vei opp kjøpte Mususa kjærlighet på pinne for å oppmuntre oss.

Schwarma på Dreamland mettet i magen men ikke noe man kjøper for 2. gang 

Maiskolber er godt, både stekte og kokte, direktør Mususa kjører bilen

På vei hjem  kjøper Gelly ristete og kokte maiskolber. De knasker vi på på vei tilbake til Mutare. De er store og veldig mettende. Det blir ikke noe mer mat på meg i dag!  Vi er framme på hotellet kl 18.15, like før det blir mørkt. Så er det opp på rommet, starte opp PCen, svare på mailer og skrive denne artikkelen. Så håper og ber og jobber vi for at mottoet fra Chatindo skal oppfylles for de to skolene: Nothing succeeds like success! Og suksess fortjener de i dette hardt prøvede landet. Takk Gud for regnet!